Det er jo det håpet som er så uendelig skjørt, og samtidig solid og stødig - at det ut av noe ødelagt og knust, kan komme liv og bevegelse.
Jeg heller mest mot den skjøre siden for tiden, merker jeg. Våger ikke helt å håpe at det kan komme liv samtidig som det er kjernen i drivkraften for alt. Om at noe annerledes kan åpne seg - at noe vakkert brer ut vingene. At det finnes medmennesker som kan gi den varmen som for noen er så ukjent.
Eller for å si det med skriften: Skatter som er gjemt i mørket..
SvarSlettJa, det er mange måtar å seie det på:-)
SvarSlettDet er jo det håpet som er så uendelig skjørt, og samtidig solid og stødig - at det ut av noe ødelagt og knust, kan komme liv og bevegelse.
SvarSlettJeg heller mest mot den skjøre siden for tiden, merker jeg. Våger ikke helt å håpe at det kan komme liv samtidig som det er kjernen i drivkraften for alt. Om at noe annerledes kan åpne seg - at noe vakkert brer ut vingene. At det finnes medmennesker som kan gi den varmen som for noen er så ukjent.