mandag 13. desember 2010

Have yourself a merry little Christmas

Har alltid hatt lyst til å synge denne amerikanske klassikaren frå filmen "Meet me in St.Louis".
No når det vert romjulskonsert i Kunsthuset på Almås onsdag 29.des, 
skal eg mellom anna synge den.
Vi gleder oss alle saman til denne konserten, der vi har plukka ut julesongar i stor variasjon; alt frå amerikanske svisker, til svenske og norske nye og gamle, rolege og songar med fart i.
Akkompagnert av gitar, piano og perkusjon.
Intimt og akustisk.
Velkomen på konsert!
Klokka 20.00.
Katie Melua insprerer meg til øvinga på dagens julesong:-)


søndag 5. desember 2010

Juleplate-anbefaling!



Ei juleplate som anbefalast på det sterkaste!
Annaleis, 
sterkt
nært og levande
Laga av ekstremt talentfulle og musikalske jenter, tvillingane Hildegunn og Iselin Garnes Reigstad.
Dei er på juleturnè no, så dersom dei kjem til ein stad nær deg, bør du ikkje gå glipp av konserten.
(Bilete henta frå heimesida deira. Der ligg det også ein turnèoversikt:-))


God 2.søndag i advent!


onsdag 1. desember 2010

Maybe this Christmas



Maybe this Christmas will mean something more
Maybe this year love will appear
deeper than ever before

And maybe forgiveness will ask us to call
Someone we love
Someone we've lost
For reasons we can't quite recall
Maybe this Christmas

Maybe there'll be an open door
Maybe the star that shined before
Will shine once more

Maybe this Christmas will find us at last
In Heaven at peace
Prayful at least
For the love we've been shown in the past
Maybe this Christmas

(t/m: Ron Sexsmith)


Mitt syngande prosjekt dreg ut.
Godt at det er andre songprosjekt som kjem i vegen, og ikkje berre unnskydningar;-)
Mannen min sin onkel har eit kunsthus med flygel og plass til 40 personar.
Vi har gått saman ein liten gjeng for å lage intimkonsert i romjula.

Her er ein julesang som ei venninne av meg skal synge der. 
Eg gleder meg veldig til å høyre ho synge den, for ho er så flink.
Det fine med å sette seg konkrete mål er at ein oppdagar så mange gode songar!
Har du spotify vil eg anbefale deg å høyre på Sarah Dawn Finer sin nydelege versjon.
Eller kome i kunsthuset og høyre den med ei anna nydeleg stemme.
Kanskje eg etter kvart deler fleire av julesongane vi skal synge.
Meir info om konserten kjem kanskje også:-)



mandag 22. november 2010

Kunstnarsjel

Eg veit det er mange kunstnarsjeler der ute
Som lengtar etter å skape, verte inspirert, inspirere andre
Lengtar etter merksemd, ikkje for å verte populær, men for å nå ut
Eg veit det er mange som gir opp før dei har starta
Som treng nokon som ser, oppmuntrar, oppfordrer
Som drøymer om ei indre drivkraft, ikkje ytre



I nokre samanhengar vert det sett ned på om ein vågar å vere frimodig, stikke seg litt fram
Du skal ikkje tru du er noko, mange andre kan gjere det som du gjer
(Og så? Skulle ditt bidrag vere mindre verdt av den grunn?)
Ingen seier det direkte, men manglande stadfesting seier også noko
Men du veit innerst inne at du har noko å kome med

Mange finn publikum, når ut, på internett

Kunstnarsjel,
det er supert å blogge, det gir så mykje til mange at du deler
Men ikkje la det ta over
dersom det eigentleg er noko anna du lengtar etter
Det verkelege, handfaste, nære møtet med menneske
der ein ser og merkar om det ein deler 
vert teke imot
Våg å vere frimodig
Men finn den indre drivkrafta du treng
Den finst i kjensla av brikker som dett på plass når du brukar ditt talent
Når lysta til å ta fatt er nok
Er du som meg, så set deg eit mål
Stort nok, lite nok til å kunne realiserast
Og våg samtidig å drøyme 
så stort du vil



søndag 14. november 2010

Vær frimodig! 3

Fork 11, 1-6. Du vet ikke hva som vil lykkes


"Kast ditt brød på vannet,

lenge etter kan du finne det igjen.

Del det du har, med sju eller åtte;

for du vet ikke hvilke ulykker

som kan hende på jorden.

Når skyene blir fulle av regn,

øser de det ut over jorden.

Faller et tre, mot sør eller nord,

blir det liggende der det falt.

Den som akter på vinden, får ikke så,

den som kikker på skyene, får ikke høste.

Likeså lite som du vet

i hvilken retning vinden blåser,

eller hvordan knoklene dannes

hos fosteret i mors liv,

likeså lite kan du vite

hvordan Gud som skaper alt, gjør sitt verk.

Så din sæd om morgenen,

og la ikke hånden hvile mot kveld.

Du vet jo ikke hva som vil lykkes,

enten det ene eller det andre,

eller om begge deler er like gode."



Så vær frimodig! Del dine tankar, våg å gi av det du har fått, enten det er kunstneriske evner, pengar/materielle ting, ord og tankar.... fyll inn det som passar:-)
Eit fint mål for veka som kjem?

mandag 23. august 2010

Both sides now

Joni Mitchell er ei songarinne, trubadur, visesongar, singer/songwriter som verkeleg har sett spor i musikkhistoria.
Ho har ein fantastisk måte å synge på, synest eg.
Nett no held eg på å lære meg "Both sides now". (Du finn teksten under).
Det var først i vinter at eg verkeleg byrja å høyre på denne songen.
Eg har tidlegare skrive om korleis tekstar og musikk kan hjelpe ein ut av håpløyse, endre fokus.
Det trur eg framleis på.
Men midt oppe i uro og fortviling er det ikkje alltid ein ser løysing eller håp, og ein orkar ikkje alltid kjempe imot.
Midt oppe i angst og utmatting har ein ofte meir behov for å synge klagesongar enn songar om håp og glede.
"Both sides now" synest eg beskriv så utruleg godt korleis livet kan møte ein i døra, og vere noko heilt anna enn det vi trudde eller såg for oss.
Denne songen er midt oppe i dei situasjonane der vi ser kor små vi eigentleg er.
Samtidig er den ikkje depressiv, slik det lett kan bli dersom ein skal forsøke å beskrive desse stundene i livet.
Eg trur det har noko med siste linja i kvart refreng å gjere.
Det er viktig å innrømme det for seg sjølv, at ein ikkje greidde det slik ein hadde tenkt, at ein ikkje fekk livet til slik ein trudde, at ein måtte gjere sine eigne feil, same kva råd ein fekk av andre.
Det er først når ein innser kor liten ein er at ein kan vekse og utrette noko stort i denne verda. 
Fleire har spurt meg om eg ikkje har nokre opptak av meg sjølv.
Foreløpig ligg det berre ute eitt på youtube.
Det finn du her.
Øvst på ønskelista er eit kamera, så eg slepp å gjere det til eit så stort prosjekt å få til opptak av meg sjølv!Imens får du prøve å forstille deg korleis det høyrest ut når eg syng denne songen:-)
(Og eg tek gjerne imot oppdrag!)

Both sides now- Joni Mitchell

Rows and flows of angel hair and ice cream castles in the air

And feather canyons everywhere, i've looked at clouds that way.

But now they only block the sun, they rain and snow on everyone.

So many things I would have done. But clouds got in my way.



I've looked at clouds from both sides now,

From up and down, and still somehow

It's cloud illusions, I recall.

I really don't know clouds at all.



Moons and junes and ferris wheels, the dizzy dancing way you feel

As every fairy tale comes real; I've looked at love that way.

But now it's just another show. you leave 'em laughing when you go

And if you care, don't let them know, don't give yourself away.



I've looked at love from both sides now,

From give and take, and still somehow

It's love's illusions i recall.

I really don't know love at all.



Tears and fears and feeling proud to say "i love you" right out loud,

Dreams and schemes and circus crowds, i've looked at life that way.

But now old friends are acting strange, they shake their heads, they say I've changed.

Something's lost but something's gained in living every day.



I've looked at life from both sides now,

From win and lose, and still somehow

It's life's illusions i recall.

I really don't know life at all.





Gunhild Sofie

tirsdag 1. juni 2010

I left a piece of my heart in Chicago

Det finnest mange stader som har ein spesiell plass i mitt hjarte.
Det finnest ein by i USA der ein stor bit av hjartet mitt alltid vil vere.

bilete
Chicago.
Eg lengtar stadig vekk tilbake dit.
Første gong eg reiste til Chicago var då eg studerte musikk i Staffeldtsgate.
Det sette spor i meg som har prega meg sidan.
Korleis i all verda skal eg greie å beskrive det slik at du som lesar kan ane kva eg snakkar om?
Kor skal eg starte hen? Dette kjem til å verte eit alt for langt innlegg...

Det er musikalske opplevingar det handlar om, men samtidig noko mykje meir enn det.
Eg kan bruke musikalske stikkord: drivande  rytme,  improvisasjon, hammondorgel, kor, "halsbrekkande" tonar, klapp på 2 og 4, dans, gospel.
Eg kan bruke andre beskrivande ord: energisk, rått, ekte, kraftfullt, optimistisk, frimodig, deltakande, oppmuntrande, oppbackande
Eg kan bruke eitt ord: fridom.
For det var det eg kjente første gong eg var på gudsteneste i ein såkalla "svart kyrkjelyd".

Det var fargerikt, drivande, engasjerande, mykje kjensler, stemning og glede, dundrande hammondorgel og song og musikk konstant tre timar i strekk.
Ein eller annan stad i meg gav denne opplevinga gjenklang.
Kvifor kjende eg fridom? Fridom frå kva? 
Nokre år seinare var eg tilbake igjen.
Eg kunne aldri sleppe denne opplevinga.
Då eg skulle skrive hovudoppgåve i musikkvitskap, visste eg kvar eg måtte dra.
Eg visste ikkje heilt kva problemstillinga for oppgåva skulle vere, men eg visste at utgangspunktet skulle vere denne kyrkjelyden.
Eg sa eg skulle studere gospelmusikk i ein svart kyrkjelyd.
Men det var ikkje eigentleg sjølve musikken som interesserte meg. 
Stilmessig er tradisjonell gospel utruleg enkel, med mange repetisjonar og enkel harmonikk, rytmisk og glad, og kanskje litt keisam i lengda dersom ein berre sit og høyrer på.
Gospel er artig dersom ein deltek i musikken!
Og det var nettopp denne sida ved afroamerikansk musikkultur som engasjerte meg.
Gospel vart noko nytt i møte med denne kyrkja i Chicago.
Å vere deltakande i musikk og gudsteneste vart også noko nytt.
Det er her ordet fridom er så beskrivande.
Det var rom for å handle på det du følte der og då, om det var å rope oppmuntrande "yes", eller "sing it, sister", danse med rytmen, reise deg og klappe med, synge med.
Og det var rom for å vere meir tilbakelent, betraktande, roleg, lyttande; men kven ville vel det når stemninga stod i taket, viss ikkje ein var frå Noreg, då.
Det var ok å la seg rive med, kall det gjerne suggesjon, men ein positiv suggesjon, noko vi i Noreg i mange tilfeller er livredd for eller veldig skeptisk til, særleg i kristne samanhengar.
Det var ikkje naturleg for meg å delta i musikken og gudstenesta på same måte som dei andre.
På den måten var eg ikkje fri nok, eg hadde sperrer som eg skulle ønske eg ikkje hadde.
Likevel kjende eg fridom, for det var ikkje slik at ein måtte oppføre seg på ein særskilt måte for å verte inkludert i fellesskapet.
Her var det rom for alt, både glede og sorg.
Å sitte i ro og lytte, eller danse og juble. 
Alt etter kva ein følte for.
"If you feel something, you're not going to sit there, you're going to move!" var det ein som sa til meg i eit intervju, og han sa det med stor innleving.
I to månader fekk eg vere med i denne kyrkjelyden, vere med på korøving kvar veke, synge i koret kvar søndag og til og med dirigere.
Eg fekk kome tett innpå mange av medlemane.
Eg fekk tid til å bli kjent med menneske med ein kvardag fjernt frå min eigen.
Eg fekk tid til å bli glad i desse menneska.
Dei lærte meg mykje om å takle motgang i livet.
Dei fleste var etterkommarar etter slaver, og hadde vakse opp medan USA framleis var strengt segregert.
Mange hadde mista familiemedlemar i gjengoppgjer, eller dei levde i farlege strøk der drap ikkje lenger var ein sensasjon.
Motgang for eit folkeslag gjennom århundrer prega framleis mange av mine vener.
Kyrkja og musikken var deira redning, det som fekk dei til å løfte blikket bort frå det vanskelege for ei lita stund, det som gav tru, håp og krefter til å kjempe vidare til neste gudsteneste.
"God will make a way!"
"He will take care of you"
"Lift up your heads, be encouraged"
....
"These are songs that just keep you going"
"The song got me through the rough times"
"You have to feel the music and let it go within and then come out!"
Innleving var viktig.
Om ein solist var dyktig til å synge, betydde ingenting dersom han eller ho ikkje hadde innleving.
Det måtte vere ekte, ærleg og truverdig.
For her var det ikkje snakk om å bli underholdt!
Bodskapen i songane var essensiell.
Eg hugsar framleis ein søndag då ei ung jente skulle få prøve seg som solist.
Ho starta forsiktig, men folk i salen ropte oppmuntrande og klappa, ho vart meir vågal, og improviserte meir og meir, medan forsamlinga vart meir og meir engasjert.
Jenta var ung og uerfaren, ho song surt til tider, men ho song med hjartet, og responsen frå salen gav ho større og større frimod til å prøve nye melodiske utspring.
Ho fekk folk i salen til "another level".

Eg tenker ofte på akkurat denne jenta akkurat denne søndagen, når eg sjølv held på å øve inn ein ny song, eller eg underviser songelevar.
Teknikk er viktig for å kunne få til det ein vil, men har ein ikkje noko å formidle, så er det vanskeleg å nå fram til publikum.
Songteknikk er berre eit verktøy, ikkje eit mål!


...
Det er framleis mykje å skrive.
Men eg får spare noko til seinare, slik at eg kan få lagt ut dette innlegget.
Har du lest heilt til hit, så er det imponerande:-)

Ha det fint fram til neste gong.
I mellomtida skal eg få æra av å synge i førtiårsdag til ein fantastisk kollega!




Gunhild Sofie


torsdag 29. april 2010

Om perfeksjonisme og fullkommenhet

I påvente av fleire musikalske innlegg som er under utforming, vil eg sitere frå ei bok eg nettopp har lest:

"Fullkommenhet innebærer at man aksepterer begrensningen og sier ja til det ufullkomne
Vi er bare på vei, vi er ikke framme ennå. 
Perfeksjonisten krever at han og alle andre skal være framme ved målet. 
Ifølge et slikt krav burde vi allerede være engler til tross fra at vi ennå ikke er døde."



Frå "Flodhesten i dagligstuen" av den finske teologen og terapeuten Tommy Hellsten. Boka anbefalast på det sterkaste, men ver førebudd på at den kjem til å utfordre deg på mange områder dersom du vel å lese den.


mandag 12. april 2010

Thin places*


Living in the thin places
These places where I know I can reach out my arm,
and heaven shall reach out for me, meet me
Loving in the thin places
These places where love comes,
and silently crushes my fear
Breathing in the thin places
Even on my knees, the sky is sweaping my neck
- like a warm summer breeze

Time is still 
Crying in the thin places
Now heaven fills my heart, my blood,
my whole body, my soul
Power in the thin places
And I'm flying with no wings
Power to make the best out of things
My senses are in full awareness
Praying in the thin places

 bilete





* "thin places" - keltisk uttrykk som beskriv stader der himmel og jord møtest
* "thin places" - places where two worlds meet

onsdag 17. mars 2010

Visdomsord



Originally uploaded by James Godman
Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer,
for livet går ut fra det.
Ordspråkene 4.23

Guard your heart above all else,
for it is the source of life.



lørdag 6. mars 2010

Kvardag (2)

Denne songen song eg i barnedåpen til mitt eine tantebarn i fjor sommar.
Synest den beskriv så mykje om kvardagen til småbarnsforeldre, og alle utfordringane vi står ovanfor.
Den handlar om å ikkje la små ting bli til store problem.
Om at livet er det som skjer her og no!

"Ikke visste jeg at dagene som kom og gikk, var selve livet..."
(Kven var det som sa det, eigentleg?)

Sjølve framføringa mi vart ikkje så vellukka (vart veldig rørt og byrja å grine, og skulle ha lagt heile songen ned nokre toneartar)...
Men det var fleire enn meg med tårer i augene, så det gjekk kanskje ikkje så verst likevel:-)
Nederst har eg lagt til ein link dersom du vil høyre og sjå originalutgåva:-)


HVERDAG

 

Når en morragretten unge

Slår seg vrang og rekker tunge

og nekter å ta klær og støvler på.

Når melkeglasset veltes

og geitostmaten eltes

mellom fingre som er klønete og små.


Så husk at denne dag må du ta vare på,

den forsvinner mellom fingra dine nå.

En gang vil du savne slitet.

Da er det for sent å vite.

Det er du som gjør din dag og tinning grå.


Når skrikinga og skrålet,

blir litt mer enn du kan tåle.

Og du kjefter på en glede og en lek.

Når du har glemt å leve.

Midt i hverdagen og strevet,

og tålmodigheten din har satt sin strek.



Så husk at denne dag må du ta vare på,

den forsvinner mellom fingra dine nå.

En gang vil du savne slitet.

Da er det for sent å vite.

Det er du som gjør din dag og tinning grå.



Du er kysten som de en gang seiler fra.

Si meg: hvem er stor og hvem er liten da?

Når fremtidshavet ligger som et speil,

blås din medvind inn i deres seil.


Når lørdan blir til sønda.

Du ber en stille bønn da,

om at unga ikke våkner klokka fem.

Men vårherre kan`ke love,

at du skal kunne sove,

når to små kommer inn med morraklem.


Så husk at denne dag må du ta vare på,

den forsvinner mellom fingran dine nå.

En gang vil du savne slitet,

da er det for sent å vite.

Det er du som gjør din dag og tinning grå.


Louis Jacoby

 

torsdag 25. februar 2010

Dans på roser

"livet er ingen dans på roser"
"dans på roser" er visst ein slags metafor
for lukke og glede, bekymringslaus
men roser har torner
så kanskje er livet
som å danse på roser
likevel
røre seg
steg for steg
dansetrinn for dansetrinn
gjere sitt beste
for å unngå tornene
mange måtar å
røre seg på
sjølv
når eg står stille
rører livet seg

fredag 19. februar 2010

Love without boundries

My husband and I are singing The Fathers Song in my fathers 60th birthday next weekend.
This song gives me a glimpts of what kind of love God has for every humanbeing.

Endless, unchanging love, without boundries!!

The Fathers Song

I have heard so many songs, Listened to a thousand tongues
But there is one That sounds above them all
The Father’s song, the Father’s love
You sung it over me, and for eternity
it’s written on my heart

Heaven’s perfect melody.
The Creator’s symphony.
You are singing over me: The Father’s song
Heaven’s perfect mystery
the king of love has sent for me,
and now you’re singing over me:
The Father’s song

Matt Redman

 

 Sefanja 3.17: Herren din Gud er hos deg,
en helt som har makt til å frelse.
Han gleder og fryder seg over deg
og gir deg på ny sin kjærlighet.
Han jubler over deg med fryd
som på en høytidsdag.

onsdag 10. februar 2010

This is me singing

Here's a video of me singing Autumn Leaves.
I chose a well known jazz standard to try out my improvation skills.
One of my students last year, Nick, is playing guitar (natural talent!!).
The video is mainly meant for documentation, so the sound quality is not the best, but it's not too bad either:-)
I have sung a lot, but not much has been taped.
So here you go, (if you skip past the first 30 seconds), you will hear what my voice sounds like:-)





Gunhild Sofie

tirsdag 9. februar 2010

Om tid på 2 minutt

Eit triks som eg vil anbefale dersom ein synest det er vanskeleg å kome i gang med skriving, er å berre "la pennen gå" i 2 minutt. Det gjorde eg tidleg i haust, saman med nokre elevar, ute i skogen, og slik vart desse orda om tid skrive ned (utan filter!!).


Tid er langt og bredt og stort og gjennomsiktig.
Det er mye man kan gjøre med tiden.
Nesten for mye.
Mye går med til å sove.
Av og til er det som om tiden går forbi uten at jeg merker det, og akkurat den tiden kommer aldri tilbake.
Klokka halv seks i går, for eksempel.
Det er ikke den samme tiden som halv seks i dag.
Noe Oda fant ut i dag, ved frokostbordet, når vi satt og pratet om mangt og forskjellig.
Hun holder på å lære seg klokka.
Hun sa: Vi får aldri klokka halv seks tilbake.
Tid er gyldne øyeblikk som dette.

Gunhild Sofie, sept -09


Here I am







I am



I love



I hope



I laugh



I believe



I try



I struggle



I cry



I doubt



I fear



I fail



I sing






I live






Gunhild Sofie -10


lørdag 6. februar 2010

Vær frimodig (2)!


Eg elskar å synge!

I det siste har eg sunge meir enn nokon gong.

For det meste heime i stova, åleine i huset.

Og det er lenge sidan eg kjente at eg hadde lyst til å setje meg ved pianoet og berre synge og spele for meg sjølv, kose meg med deilige melodiar.

Slik som eg gjer no for tida.

Det er rett og slett frigjerande for hjarte og sjel.


Å synge gjer meg til eit betre menneske, det er eg overtydd om!

Eg trur det har noko med at eg tek i bruk ei gåve Gud har gitt meg.

Eit ynskje om å formidle noko med musikk, og ei stemme som kan treffe tonar.

Det handlar ikkje om å imponere eller verte lagt merke til.

Men for å kunne nå ut med noko til nokon, må eg tørre å ha litt frimod.

Våge og tru at eg faktisk kan.

Tru at det er plass til meg også.

Men det hadde jo vore greit om eg slapp å spørre om oppdrag, vere frampå.

Markedsføre meg sjølv.

Slike ting held meg tilbake.

Eg ynskjer ikkje å konkurrere, bruke albogar, bli sett på som sjølvgod.

Det er noko spesielt å bli spurd, å kjenne seg ønska.

Men det fungerer ikkje alltid slik!

Ein må stå på litt sjølv også.

Eg har vorte flinkare til det i det siste.

Får håpe det varer ...

Ei stund iallefall...


"What you can do, or dream you can, begin it,

boldness has genius, power and magic in it" (Goethe)


Det er plass til deg også!!
Gunhild Sofie






torsdag 4. februar 2010

Vær frimodig!


For to år sidan fekk eg akrylmaling og lerret til jul av mannen min.
Eg hadde ønska meg det.
Men det skulle ta over to år før eg fekk gjort noko med ønsket mitt om å male.
Først vart utstyret liggande på kontoret, heilt til mellomste jenta fann ut kva ho kunne bruke raudt til :-)
Då havna det på loftsboden!
Og der vart det liggande, heilt til no.
Det hjalp å arrangere malekveld med ei god venninne!
Vi satt og prata, mala og høyrte på Kristin Asbjørnsen (ei av mine favorittsyngedamer), og eg har ikkje kjent ei slik lukke og ro på lenge!
Imponerande kva ekte kunstnarar kan få til!
Mitt er amatørmessig i forhold.
Men det var ikkje det som var poenget heller, å lage noko som skulle imponere andre.
Eg gjorde det for meg sjølv.
Det er så mange ting i livet som kan hindre ein i å få gjort noko med draumane sine.
For min del er det trangen til å uttrykke meg med ord, fargar og musikk som heile tida kjem i bakleksa, etter ungane, mannen, heimen og arbeidet.
Og mykje anna som snik seg inn imellom.
Difor er det viktig å leve litt på slike "oaser" når dei kjem.
Eg har kalla bileta for "Frukter", og skrive på ord som beskriv mine draumar og ynskjer for familien vår og heimen vår.
På det eine står det "klemmer", "godhet", "raushet", "bruke navn", "interesse", "involvering", "ekthet", "åpenhet", "ydmykhet", "medfølelse", "medvandring", "dele", "gi", "gi plass", "oppmuntre", "trofasthet", "tilgivelse" og "mildhet".
Og det kunne stått mange fleire.
På det andre står det "frimodig".
Er det noko som ofte hindrar meg i å bruke mine kreative evner, så er det mitt mangel på frimod.
Er det noko eg ønsker å gi borna mine, så er det frimod til å bruke sine evner og talent.
No heng maleria i gangen, slik at vi kan bli minna om desse tinga mange gongar om dagen.
Vær frimodig!

Gunhild Sofie

tirsdag 2. februar 2010

Eksistens

Det kunne vore eit anna menneske
som fekk mitt liv.
Men det vart eg.

Gunhild Sofie

Kvardag

Sur mjølk
Skitne klede
Klissete golv
Grått belegg i vasken
Snått utover eit barneandlet
Tusj på bordet, veggen, finkjolen, små hender
Prikkande uro, bevisst pust

Gunhild Sofie

Hemmelighet (Hysj!)

Det er ikkje ein hemmelighet at du er i mitt liv.
Det er ein hemmelighet at eg er i ditt.
Det er ikkje ein hemmelighet at sola løfter meg.
Det er ein hemmelighet at eg treng å løftast.
Det er ikkje ein hemmelighet at aviser gjer meg trist.
Det er ein hemmelighet at eg må trøystast.
Det er ikkje ein hemmelighet at hemmeligheter vert fortald.
Kan eg få vere din hemmelighet?

Gunhild Sofie

Secret (Hush!)

It's not a secret that you are in my life.
It is a secret that I'm in yours.
It's not a secret that that the sun lifts me.
It is a secret that I need to be lifted.
It's not a secret that newspapers make me sad.
It is a secret that that I need to be comforted.
It's not a secret that secrets are told.
May I be your secret?

Gunhild Sofie